Flere har spurt meg om erfaringene mine med WLP090, en ny gjærstamme fra White Labs med det lovende navnet «San Diego Super Yeast», som kom i slag i Norge litt tidligere i høst. Det er ikke så mange som har bygget noe særlig med denne, så jeg tar sjansen på å dele mine erfaringer etter bare en batch.
Det første du legger merke til med denne gjæren er at WhiteLabs har valgt et litt mer fargerikt design på etiketten enn på sine andre gjær. I tillegg til etiketten, er det tilsynelatende ikke mye som skiller denne gjæren fra andre amerikanske gjærstammer. Gjæren beskrives som forholdsvis lik Chico (WLP001, og de grunnleggende dataene fra WhiteLabs er heller ikke veldig forskjellig:
| WLP090 | WLP001 |
| Anbefalt temperatur | 18-20 °C | 20-23 °C |
| Utgjæring | 76-83% + | 73-80% |
| Flokkulering | Medium til høy | Medium |
| Alkoholtoleranse | Høy | Høy |
WhiteLabs har dessverre ikke MiniFerment-data på WLP090, som hadde gjort det enklere å sammenligne disse tallene.
WLP090 markedsføres som en gjær som skal gi gode amerikanske ales, med nøytral gjærsmak, på kort tid. Med bryggeripuber som et stort marked, er det ikke vanskelig å forstå at WhiteLabs vil ha en gjær som gjør det mulig å brygge slike øl og raskt få dem ut i salg. Andre gjærtyper som gjærer nøytralt krever gjerne drøyt tre uker fra pitching til et godt resultat. Utålmodige hjemmebryggere er jo også et potensielt marked, spesielt med tanke på muligheten for å få IPAer som har enda ei uke ferskere humlearoma.
For å teste gjæren, bestemte jeg meg for å brygge en IPA med to uker fra bryggedag til smaking. Det er to uker siden i dag og nå sitter jeg her med en god IPA i glasset. Nuhvel, helt perfekt er den ikke, for et forsøk på nye humlesammensetning ble ikke helt vellykket. Gjæringsmessig er det imidlertid ikke så mye å utsette på den.
Det første som slo meg da jeg skulle bruke gjæren var at den var veldig flokkulent. Den var vanskelig å få ut av rører og over i starteren og da starteren hadde stått noen få timer i kjøleskapet var den plundrete å få ut av kolben. Jeg stusser litt på at dette skal være på grensen til «medium» flokkulering og synes det er en av de mest flokkulerende gjærene jeg har brukt.
Ølet ble så satt til gjæring på ca 17-18 grader og jeg forsøkte å holde den i nedre del av det anbefalte temperaturspekteret. Det viste seg å være lurt, for gjæringa utviklet en del mer varme enn jeg hadde forventet, men dessverre datt den også ned til 16 °C da gjæringa gikk mot slutten. Det var uansett ei rask og nærmest voldsom gjæring, spesielt med tanke på hvor lav temperaturen var. Du bør ha ganske god plass i gjæringskaret for å bruke denne gjæren.
Etter fem dager økte jeg temperaturen jeg temperaturen til drøyt 20 grader og etter ei uke tappet jeg over på fat. Fatene stod i romtemperatur inntil de ble kjølt ned på dag 12. Da fikk de kjøling til 4 grader og CO₂.
Min utgjæring ble marginalt dårligere enn jeg har hatt med US-05, uten at jeg kan noe sikkert om det skyldes gjæren.
Jeg smakte på ølet jevnlig gjennom hele prosessen og ble slått av hvor lite bismaker denne gjæren produserte. Gjennom hele gjæringa var smaken ren og nesten helt uten de vanlige smakene av diacetyl og acetaldehyd. Ved tapping på fat var det knapt noen «grønne» smaker å merke og ølet framstod egentlig som ferdig etter ei uke.
Det ferdige ølet framstår som et bra produkt etter to uker. Smaksprofilen er nøytral, selv om dette er et velhumlet øl som kan kamuflere nyanser litt, men det har ikke blitt helt klart på denne tida. Jeg vil si at resultatet ligner mye på ei vellykket Chico-gjæring, slik at gjæren leverer det jeg forventer.
For den som ønsker en amerikansk ale og har rimelig god kontroll på gjæringstemperatur kan denne gjæren anbefales. Raskt resultat gir også en veldig fersk humleprofil. Til flaskemodning tror også denne gjæren kan være god, ettersom den flokkulerer såpass bra og ikke produserer noe særlig smaker på flaska.
Konklusjon: Anbefales.
Skrevet av
